Det har nå gått ca. et halvt år siden et ukjent virus bare dundret inn og snudde hele verden på hodet. Også her i min lille papirfabrikk har dette påvirket hverdagen. Men i forhold til de fleste andre verden rundt, er dette bare som småpjusk å regne. Men like fullt sitter jeg her og lurer på om det er noe jeg kan gjøre, ut over det å følge de råd og pålegg som myndigheten kommer med. For omsetningen har nesten stoppet opp og de planene jeg en gang hadde er med ett helt utdatert. Det er rett og slett et nytt regime, all den tid vi ikke lenger skal møtes ansikt til ansikt. Tilbake sitter jeg og ser støvet legge seg over alle de fine små maskinene mine, mens papirlageret skuler til meg fra sin plass der i hjørnet.

Som de fleste andre har jeg håpet på at hverdagen skulle komme tilbake slik den en gang var. Men selv om vi finner en løsning i forhold til viruset, så tror jeg ikke lenger det vil skje. Det toget har gått. For nå legger vi om våre vaner og vi finner hele tiden nye løsninger på små og store utfordringer i livet. Vi mennesker er som vannet – vi finner alltid den enkleste veien. Når vi ikke lenger kan møtes ansikt til ansikt, så tar vi i stedet en prat via Skype eller Zoom. Vi streamer konserter og kulturopplevelser over en lav sko, og sakte men sikkert begynner vi å venne oss til dette nye. Plutselig er det helt greit å være en av femti stykker i en teatersal som tar 600. Vi får maten levert på døra, og når vi en sjelden gang går ut er halvtomme cafèer en selvfølge. Det er derfor jeg ikke lenger tror på at hverdagen noen gang blir slik den en gang var. Men det er vel det som kalles utvikling? Og noen ganger går det fort, veldig fort!

Så nå sitter jeg her og vurderer hvilke muligheter dette lille hissige viruset har gitt meg. For når jeg ikke lenger kan selge mine papirsaker, så må jeg jo gjøre noe annet. Spørsmålet er bare hva? Jeg liker å drømme og jeg har alltid en haug med urealiserte ideer på lager. De fleste er bare drømmer og skal nok forbli det. Men på den andre siden. Den som ikke tørr ta drømmen på alvor vil heller aldri få realisert noe som helst. Og som Tor Åge Bringsvær en gang så treffende skrev: “Den som har begge bena på jorden står stille”. Så noe skal skje. Men om vi skal gå for drømmen om et lite kaffebrenneri, eller kanskje noe med bier, eller høner, det får tiden vise:). I mens får jeg tørke av støvet på maskinen og sende ut noen e-poster, i håp om at det fortsatt er noen der ute som trenger mine papirsaker.

Ha en riktig god helg!

Med vennlig hilsen Klaus