Jeg har vært i arbeidslivet siden 1976. Min første jobb fikk jeg som 16 åring. Jeg var skolelei og noe mer utdannelse var på det tidspunktet helt uaktuelt. Senere i livet har jeg vært innom noen studier. Men det har aldri blitt til noe mer enn en halvårsenhet eller to. Sånn sett kan jeg nok kalle meg en halvstudert røver. En av de som kan masse, men som dessverre ikke har papirer på så mye av det. Dette har tidligere aldri vært noe problem. Før jeg nå sist gang prøvde å få meg en vanlig jobb. Som jeg skrev i mitt tidligere blogginnlegg “Vi er tilbake”, så gikk det ikke slik jeg ville. Dog kom jeg på noen intervjuer, men det ble aldri noen jobb ut av det.
Nederlag er aldri morsomt. Men jeg er heldigvis født under en optimistisk stjerne. Som alle andre så stanger jeg tidvis hode i veggen. Men jeg gjør det sjeldent særlig lenge. For min erfaring er at denne veggen vi tidvis møter, egentlig er ganske fleksibel. Det er som oftest mulig å komme rundt den. Det gjelder bare å finne sin egen måte å gjøre det på. Gjennom livet har jeg prøvd mange tilnærminger på dette, på godt og vondt. En er å gå på med krum hals og ikke tenke så mye. Et godt eksempel på det er hva jeg gjorde en gang på 80 tallet. Jeg var da ferdig med siviltjenesten og hadde lite lyst til å gå tilbake til den jobben jeg hadde før. Jeg har alltid vært praktisk anlagt. Så jeg tenkte: Hvorfor ikke starte opp for seg selv og tilby mine tjenester som snekker? Det syntes jeg var en kjempegod ide. Men jeg hadde verken bil eller noe sted å holde til. Etter litt grubling fant jeg på en løsning. Hva med å kjøpe en buss? Så kan jeg få både bil og verksted i ett! I tillegg kan jeg da ta på meg jobber der jeg trenger mer utstyr enn det jeg får plass til i en vanlig bil. Genialt, rene kinderegget tenkte jeg. Så jeg kastet meg rundt og kjøpte meg en utrangert buss. Det var en gammel Scandia rutebuss. Den var drøye 13 meter lang og hadde motorkassa ved siden av førersetet. Jeg tok ut passasjersetene og i løpet av noen uker så hadde jeg innredet bussen som et mobilt snekkerverksted.
Jeg synes fortsatt ideen er god. Men jeg gremmes over min håpløse naivitet. Vel, bussen fungerte fint som verksted og jeg fikk faktisk noen jobber der alt utstyret kom til sin rett. Men jeg var ingen snekker og jeg likte dårlig å gjøre halvgodt arbeid. Jeg var heller ingen dreven busssjåfør, og det å manøvrere en lang og stor buss på små villaveier, var et mareritt. Så jeg innså etter hvert mine egne begrensninger og skjønte at dette var helt på tryne. Så med tungt hjerte solgte jeg bussen og fikk meg en vanlig jobb i stedet.
I mange år jobbet jeg i kommunen. Det var en fin tid. Men etter hvert som årene gikk ble jeg rastløs. Jeg synes det ble for mye prat og alt for mange møter. Så når vi kom til 2000, sluttet jeg der og startet opp for meg selv igjen.
Den gangen var planen å tilby opptrykk av CD’er og kopiering av videofilmer. Jeg kunne stengt tatt ikke så veldig mye om dette heller. Men jeg hadde i det minste et ukuelig pågangsmot og fikk etter hvert mange kunder. Jeg skjønte også verdien av å samarbeide med andre og på den måten fikk jeg et godt nettverk og tilstrekkelig med kloke mennesker rundt meg, til at det gikk bra. Det gikk faktisk så bra at jeg 18 år senere solgte hele firmaet med et godt resultat. Men for å komme ditt har det vært mange krumspring.
Under Klaus Hennum Produksjon AS har jeg prøvde meg som dokumentarfilmskaper, drev vaktmesterfirma, hatt lyd-studio og mye mer. Ikke alt har vært like vellykket, men jeg har lært masse. Ikke minst har jeg skjønt at lite er hugget i stein og at jeg er den eneste som kan gjøre noe med mitt eget liv.
Til slutt endte jeg opp med produksjon av buttons og klistremerker. Dette drev jeg på med i nesten 10 år. Det var masse jobb og mye av det var rutinemessig. Men samtidig var det noe fint i det. For det er noe med å skape noe som har en verdi for andre enn deg selv. Gjennom årene har jeg sammen med en håndfull ansatte produsert millioner av buttons. De er sendt land og strand rundt, og fortsatt kan jeg av og til se dem igjen. Senest i forrige uke gikk jeg forbi et vindu der jeg oppdaget noen buttons vi hadde laget for noen år tilbake. Det er gøy! Jeg synes også der er morsomt at mitt lille firma har bidratt til det samfunnet jeg er en del av. Vi har skapt arbeidsplasser og gjennom skatter og avgifter har vi også vært med på å finansiere en liten flik av dette. Det føles bra.
Men nå sitter jeg her igjen foran PC’en med et nytt firma i startgropen. Jeg har jobbet med dette siden i våres og i november åpnet webbutikken. Fram til da var det meste kontrollert og planlagt. Vi bygget sten på sten. Men jeg merker nå hvordan usikkerheten sniker seg på. For overgangen mellom oppbygging og ordinær drift er krevende. Du er ferdig med det du har kontroll på og jobben framover er å få inn kunder. Samtidig er det få som kjenner til hva du gjør og salget går derfor tregt. Det er litt som å bevege seg i tåka. En vet ikke helt hvor en er, men en vet hvor en vil. Så tiden framover blir spennende. For skal dette prosjektet lykkes, må jeg finne ut av hvordan jeg skal få flere kundene inn i varmen. Jeg har gjort noen forsøk, og tenkt mitt. Mer om dette i neste ukes blogg.
Ha en riktig god helg!
Beste hilsener fra Klaus
