Det er tidlig morgen og arbeidsdagen har enda ikke helt begynt. Jeg sitter ved kjøkkenbordet med en tekopp og skriver på denne bloggen. Ute er det i ferd med og bli lyst og jeg er lykkelig over at jeg slipper å gå ut i kulda for å komme meg på jobb. For nå arbeider jeg hjemmesifra og har mitt eget verksted i leiligheten der jeg bor.
Etter en halvtimes økt med denne bloggen, og litt frokost, setter jeg i gang med dagens første oppgave. Det er en tur innom Instagram for å sjekke status. Av alt det jeg har gjort for å markedsføre Hennums Papirsaker, er Instagram det stede der jeg har hatt minst gjennomslagskraft. Selv om jeg legger ut bilder jevnt og trutt, er det få som velger å følge oss. Jeg er litt usikker på hva det kan skyldes, og hva jeg kan gjøre med det. Men foreløpig tar jeg det med stoisk ro og satser på at følgerne kommer etter hvert.
Neste poste er Facebook. Alltid greit å sjekke status å se om en kan slenge ut noen likes, for kanskje å få noen i retur neste gang. Jeg sjekker også daglig statistikk for khp.no. Selv om det er et godt stykke igjen til at vi kan kalle sidene godt besøkt, så øker tallene sakte men sikkert. Vi har tross alt bare vært oppe i tre uker, og selv jeg skjønner at det vil ta litt tid. Det er bare så lett å glemme for en tidsoptimist som meg.
Det er i det hele tatt veldig lett å glemme at “ting tar tid” når en starter opp et lite firma. Det ligger så mye arbeid bak og en blir så lett blendet av sin egen fortreffelighet. Sidene er så fine og produktene er bare helt topp! Ingen ting kan gå galt! Uteblir da salget, eller sidene lite besøkt, så blir en fort usikker og begynner å lure på hva som er feil. En går der og grubler og det er ingen som kan gi noen gode svar. Jeg tror dette er en klassisk utfordring de fleste grundere møter. Selv har jeg brukt familie og venner når jeg har stått fast og jeg tror det er lurt. Selv om de ikke har noen bedre svar enn meg, så får jeg i det minste luftet problemstillingen. På den måten skjønner de litt mer hva jeg holder på med, og jeg får delt mine tanker med noen som bryr seg.
I dag er det heldigvis mer en nok å gjøre og det er ikke tid til å gruble. Først skal jeg gå i gang med å produsere et lite opptrykk av kokeboken “Supper Naturligvis”. Så er det en serie med kort og konvolutter som skal lages. Blir det tid til overs har jeg også et par notisbøker som skal få en perm rundt seg. Det ser ut til og bli en fin dag.
Den kokeboken som jeg nå jobber med, er et godt eksempel på hva som er mulig å produsere i småskala. For dette er en fullverdig kokebok som vi har trykket opp mange ganger. “Hemmeligheten” er bare hvordan vi gjør det.
I stede for å sende jobben til f.eks Baltikum for trykk, så gjør vi det på vår egen måte. Først blir sidene produsert på en proff kopimaskin. Så tar vi omslaget og laminerer det. Etterpå limer vi det opp på papp. Til slutt blir alt samlet i en spiralinnbinder. Alt dette gjøres selvfølgelig manuelt, sammen med kutting og en del andre småting som skal til for å få en ferdig bok.
Det fine med dette er at vi trenger ikke trykke opp flere bøker, enn hva kunden tror vil bli solgt. På den måten blir det ikke så dyrt og selv små prosjekter som dette kan en sette i gang ute å risikere så mye.
For meg er dette hva det hele handler om. Å virkeliggjøre små prosjekter de store trykkeriene ikke kan ta. Enten fordi det ikke passer inn i deres produktlinjer, eller at det blir for dyrt for kunden. På den måten blir det vinn vinn for alle.
Mens dagen går vokser haugen med både bøker og ferdigproduserte kort. Jeg får innimellom også plass til en matbit og noen flere kopper med kaffe. Slik går dagen og før jeg vet ord av det kan jeg med god samvittighet kalle det en arbeidsdag. Det er godt å være i jobb!
Ha en riktig god helg!
Beste hilsener fra Klaus
